Bor i Haugesund. Gift. Tre barn. Tar alltid ut søpla.
Jeg har tatt ut søpla i dette huset i 14 år. Fjorten år. Jeg har aldri, ikke en eneste gang, kommet ned om morgenen og sett at noen andre har gjort det. Jeg skriver dette fordi jeg trenger at noen hører på meg.
La meg først slå fast at jeg er glad i familien min. Kona mi, Hilde, er et fantastisk menneske. Barna våre – Emil (16), Sara (13) og lille Jonas (8) – er grunnen til at jeg står opp om morgenen. Men søpla. Søpla er noe annet.
Systemet er slik: vi har en grønn bøtte til matavfall, en blå til papir, en brun til glass, og en vanlig grå til restavfall. Dette er ikke komplisert. Haugesund kommune har laget en app der det til og med står hvilken dag hvilken bøtte skal ut. Appen er gratis. Appen fungerer. Ingen i familien utenom meg har lastet den ned.
«Hvem tar ut søpla?» spurte jeg. «Det gjør seg vel selv,» sa Emil og scrollet på telefonen.
– Gjengitt av Torstein BakkeForrige uke var det plastsøpla som skulle ut. Jeg var syk. Feber, vondt i halsen, det vanlige. Jeg lå i sengen og tenkte: «nå tar de det.» Neste morgen var plastsøpla der. Søppelbilen hadde vært. Søpla sto der fortsatt. Nå har vi dobbelt så mye plass i plaststbøtta. Det er det eneste positive.
Torstein, du satte bøtta foran garasjedøra i stedet for på fortauet. Søppelbilen henter ikke der. Det var ikke søppelbilsjåførens feil. Det var din. Vi har fortalt deg dette tre ganger. – Hilde
Jeg tror ikke dette er bare mitt problem. Jeg tror dette er noe mange menn kjenner seg igjen i. Søpla tas for gitt. Den bare er der, og så er den borte, og ingen spør hvem som gjør det fordi alle vet hvem som gjør det, men ingen sier det, og ingen takker, og jeg har gjort dette i 14 år.
Jeg kontaktet kommunen for å spørre om de har noen statistikk på hvem i husstanden som typisk tar ut søpla. De hadde ikke det. «Det er ikke noe vi måler,» sa de. Kanskje det burde vært det.
Jeg vil ikke ha medalje. Jeg vil ikke ha blomster. Jeg vil bare at én gang – én eneste gang – noen andre i dette huset ser at bøtta er full og tenker: «Jeg tar den.» Det er alt jeg ber om. Det er ikke mye å be om.
«Pappa, du snakker om søpla veldig mye,» sa Jonas (8).
– Torstein Bakkes sønn, som ikke har tatt ut søpla en eneste gangJeg tok ut søpla i november. Du var på jobb. Du vet ikke alt, pappa.
Emil har ikke tatt ut søpla i november. Jeg sjekket. Vi var begge hjemme hele november.
Torstein. Vi prater om dette hjemme. Ikke i avisen.
22 år. 22 år har jeg tatt ut søpla. Torstein du er ikke alene. Vi er mange.
JEG TOK DEN UT I NOVEMBER. DET VAR EN ONSDAG. DERE VAR IKKE HJEMME.
Vi var hjemme. Vi hadde filmkveld. Du satt med oss.
Dette er den mest leste debattsaken vi har hatt siden «Hekk-saken 2024». Vi følger familien Bakke tett.
Det har kommet mye kritikk mot oss for latteren. Jeg vil forklare. Kaspian er en fin person. Nakkekink-brystmelk-kombinasjonen er objektivt sett morsom. Vi er mennesker. Og «resten»-kommentaren var Noras idé.
Jeg vil ikke at ettertiden skal huske meg som hun som startet mobbingen av Kaspian. Jeg startet ingenting. Jeg lo litt. Kamilla lo mye. Mariros lo nølende. Rekkefølgen er dokumentert.
Ballen jeg har brukt i 11 år fikk en bulk på 2,3 millimeter. Det er ikke en «liten» bulk. Det er min ball. Og vi bowler ikke inntil den er fikset eller erstattet. Laget støtter meg. De sier de gjør.
Rune er en god mann og en fin lagleder. Men bulken er på 2,3 millimeter. Ballen fungerer fint. Vi vil bowle. Vi er enige med Rune offentlig fordi han er litt skummel når han er lei seg for bowling.